Forstå gjenværende ubalanse
1. Definisjon: Hva er gjenværende ubalanse?
Gjenværende ubalanse er mengden av ubalanse som forblir i en Rotor etter den balansering prosessen er fullført. Det er ubalansen som eksisterer innenfor den angitte balanseringstoleransen.
Det er viktig å forstå at det er praktisk umulig og økonomisk ugjennomførbart å oppnå perfekt balanse (null ubalanse). Målet med balansering er ikke å eliminere ubalansen fullstendig, men å redusere den til et nivå der vibrasjonen den forårsaker ikke lenger er skadelig for maskinen under drift. Denne akseptable gjenværende mengden er den gjenværende ubalansen.
2. Balansering av toleranse og gjenværende ubalanse
Mengden tillatt gjenværende ubalanse bestemmes av en balanserende toleranseDenne toleransen er en spesifikk, beregnet verdi som dikterer hvor mye ubalanse som er akseptabel for en bestemt rotor i en bestemt applikasjon.
Den mest brukte standarden for å bestemme denne toleransen er ISO 1940-1 (nå en del av ISO 21940-serien). Denne standarden bruker Balansekvalitetskarakterer (G-karakterer), som G6.3, G2.5 og G1.0, for å klassifisere balansekravene for ulike typer maskineri.
- Et lavere G-gradtall betyr en strammere (mindre) toleranse og derfor en lavere tillatt restubalanse.
- Beregningen for den spesifikke toleransen (i grammillimeter eller gramtommer) avhenger av G-kvaliteten og rotorens driftshastighet.
Når balanseringsoperatøren har redusert rotorens ubalanse til et nivå som faller innenfor denne beregnede toleransen, anses jobben som fullført. Ubalansen som er «til overs» er den gjenværende ubalansen.
3. Hvorfor finnes det gjenværende ubalanse?
Flere faktorer bidrar til tilstedeværelsen av gjenværende ubalanse:
- Balanseringsmaskinens følsomhet: Hver balanseringsmaskin har en grense for den minste mengden ubalanse den kan måle nøyaktig.
- Verktøyfeil: Ufullkommenheter i spindlene eller verktøyet som brukes til å montere rotoren på balanseringsmaskinen kan føre til små feil.
- Monteringsskift: Komponenter kan forskyve seg litt når en maskin monteres etter balansering (f.eks. kiler, koblinger).
- Driftsendringer: Rotorer kan oppleve endringer under drift på grunn av termisk ekspansjon, slitasje eller opphopning av avleiringer, noe som kan endre den opprinnelige balanserte tilstanden.
- Praktisk: Å jage etter de siste milligrammene med ubalanse gir avtagende avkastning og er ofte ikke kostnadseffektivt.
4. Måling og verifisering av gjenværende ubalanse
Under balanseringsprosessen måler balanseringsmaskinen den innledende ubalansen. Operatøren legger deretter til eller fjerner korreksjonsvekter og måler på nytt. Denne iterative prosessen fortsetter til maskinen indikerer at den målte ubalansen er under måltoleranseverdien.
En god balanseringsrapport vil alltid oppgi den første ubalansen og den endelige gjenværende ubalansen, noe som viser at rotoren har oppfylt den nødvendige kvalitetsgraden. Rapporten kan for eksempel si: «Endelig gjenværende ubalanse er 0,5 g-mm i venstre plan og 0,8 g-mm i høyre plan, som er innenfor den spesifiserte G2.5-toleransen for denne rotoren.»