ISO 17359: Tilstandsovervåking og diagnostikk av maskiner – Generelle retningslinjer

Sammendrag

ISO 17359 fungerer som en overordnet paraplystandard for hele feltet tilstandsovervåking av maskiner. Den gir et strukturert rammeverk og en strategisk oversikt for å sette opp og administrere et tilstandsovervåkingsprogram. I stedet for å detaljere spesifikke måleteknikker, skisserer den de viktigste trinnene, hensynene og metodene som bør være på plass for at et program skal være vellykket, fra innledende planlegging til rutinemessig drift og gjennomgang. Det er utgangspunktet som refererer til andre, mer spesifikke standarder for individuelle teknologier (som vibrasjon, oljeanalyse eller termografi).

Innholdsfortegnelse (konseptuell struktur)

Standarden er strukturert som en plan for implementering av en tilstandsovervåkingsstrategi, sentrert rundt en syklisk prosess i seks trinn:

1. 1. Trinn 1: Maskinkunnskap og -informasjon (revisjon):

   Dette grunnleggende trinnet er den strategiske kjernen i hele tilstandsovervåkingsprogrammet. Det krever en grundig revisjon for å identifisere hvilke maskiner som er mest kritiske for driften og derfor fortjener overvåking. Dette innebærer en risiko- og kritikalitetsanalyse. Når kritiske maskiner er identifisert, krever standarden et grundig dykk for å samle all relevant informasjon, inkludert designspesifikasjoner, driftsparametere, vedlikeholdshistorikk og, viktigst av alt, å gjennomføre en detaljert Analyse av feilmoduser og effekter (FMEA)FMEA er en systematisk prosess som brukes til å identifisere alle potensielle måter en maskin eller dens komponenter kan svikte på. For hver feilmodus (f.eks. «lageravskalling», «akselubalanse») er målet å forstå dens potensielle årsaker, dens symptomer eller effekter (f.eks. «genererer høyfrekvente støt», «forårsaker høy 1X vibrasjon») og konsekvensene av feilen. Resultatet av dette trinnet er en definitiv liste over feilmoduser for hver kritiske maskin, som direkte informerer neste trinn i prosessen.

2. 2. Trinn 2: Velg overvåkingsstrategi:

   Dette trinnet bygger direkte på funnene fra FMEA-en fra trinn 1. For hver identifiserte feilmodus må det tas en strategisk beslutning om den mest effektive og økonomiske overvåkingsteknologien for å oppdage dens oppståen. Standarden understreker at det ikke finnes noen universalløsning. FMEA-en kan for eksempel vise at en primær feilmodus for en girkasse er tannslitasje. Strategien her ville være å velge oljeanalyse (spesifikt slitasjepartikkelanalyse) som den primære overvåkingsteknikken, ettersom den kan oppdage slitasjerester lenge før en betydelig vibrasjonsendring oppstår. For en annen feilmodus, som aksel feiljustering, strategien ville være å velge vibrasjonsanalyse, ettersom det er den mest direkte måten å oppdage den karakteristiske 2X vibrasjonssignaturen. Dette trinnet innebærer en nøye gjennomgang av alle tilgjengelige CBM-teknologier – inkludert vibrasjon, termografi, akustikk og motorkretsanalyse – og kartlegging av dem til de spesifikke feilsymptomene som er identifisert i FMEA, noe som sikrer et målrettet og effektivt overvåkingsprogram.

3. 3. Trinn 3: Etabler overvåkingsprogrammet:

   Dette er den taktiske planleggingsfasen der den overordnede strategien fra trinn 2 oversettes til en detaljert, dokumentert handlingsplan. Dette trinnet innebærer å definere alle de spesifikke parameterne som kreves for et repeterbart og effektivt overvåkingsprogram. Viktige aktiviteter i denne fasen inkluderer: å definere de nøyaktige målestedene på hver maskin; spesifisere de nøyaktige parameterne som skal måles (f.eks. RMS-hastighet, toppakselerasjon, temperatur, slitasjepartikkelkonsentrasjon); etablere datainnsamlingsfrekvensen (f.eks. månedlig for ikke-kritiske maskiner, kontinuerlig for svært kritiske eiendeler); og sette inn de første alarm- eller varslingsgrensene. Standarden gir veiledning om hvordan man setter inn disse første alarmene basert på generiske industristandarder (som ISO 10816), leverandøranbefalinger eller en prosentvis endring fra en grunnlinjeavlesning tatt når maskinen er kjent for å være i god stand. Resultatet av dette trinnet er en komplett, dokumentert overvåkingsplan for hver maskin.

4. 4. Trinn 4: Datainnsamling:

   Dette trinnet gjelder den rutinemessige, fysiske utførelsen av overvåkingsplanen utviklet i trinn 3. Det er prosessen med å sende en tekniker eller et automatisert system til maskinen for å samle inn de spesifiserte dataene med foreskrevet frekvens. Standarden legger stor vekt på viktigheten av å følge standardiserte prosedyrer i løpet av dette trinnet for å sikre datakonsistens og repeterbarhet. Dette betyr å følge de nøyaktige måleprosedyrene for den valgte teknologien, for eksempel å følge ISO 13373-1 for innsamling av vibrasjonsdata. Det krever at man sørger for at maskinen opererer under sammenlignbare forhold (belastning, hastighet) for hver måling, og at dataene er riktig lagret og merket med all relevant kontekstuell informasjon (dato, klokkeslett, maskin-ID, målepunkt-ID) for effektiv trendmåling og analyse i de påfølgende trinnene.

5. 5. Trinn 5: Dataanalyse og diagnostikk:

   Dette trinnet er der de innsamlede dataene transformeres til meningsfull informasjon. Prosessen begynner med **dataanalyse**, som innebærer å sammenligne de nylig innhentede dataene med alarmgrensene som ble satt i trinn 3. Hvis ingen grenser brytes, bekreftes maskintilstanden som normal. Hvis en alarm utløses, går prosessen videre til **diagnostikk**. Dette er en mer grundig undersøkelse utført av en trent analytiker for å bestemme roten til problemet. Det innebærer en detaljert undersøkelse av dataene, for eksempel å analysere de spesifikke frekvensene og mønstrene i en vibrasjon. spektrum eller undersøkelse av størrelsen og formen på partikler i en oljeprøve. Standarden anbefaler en systematisk tilnærming til diagnostikk, der de observerte datamønstrene korreleres med potensielle feilmoduser identifisert i FMEA (trinn 1) for å komme frem til en spesifikk og sikker diagnose av feilen.

6. 6. Trinn 6: Vedlikeholdsbeslutning og handling:

   Dette er det siste, avgjørende trinnet der resultatene fra tilstandsovervåkingsprogrammet oversettes til konkrete handlinger. Basert på den sikre diagnosen fra trinn 5, innebærer denne fasen å ta en strategisk vedlikeholdsbeslutning. Standarden beskriver at denne beslutningen ikke alltid er å "reparere umiddelbart". I stedet er det en risikobasert vurdering som vurderer feilens alvorlighetsgrad, maskinens driftskritiske karakter og tilgjengeligheten av ressurser. De mulige handlingene kan variere fra å bare øke overvåkingsfrekvensen til å planlegge en spesifikk korrigerende handling (f.eks. en justeringsprosedyre, et lagerskifte) for neste planlagte driftsstans, eller, i kritiske tilfeller, anbefale en umiddelbar nedstengning av maskinen for å forhindre katastrofal feil. Dette trinnet lukker sløyfen i CBM-prosessen. Resultatene av vedlikeholdshandlingen, og bekreftelsen på at feilen er rettet, mates deretter tilbake til maskinens historikk (trinn 1), noe som skaper en syklus med kontinuerlig forbedring og læring.

Nøkkelbegreper

• Strategisk rammeverk: Denne standarden handler ikke om «hva» (f.eks. «måle RMS-hastighet»), men om «hvordan» og «hvorfor» man setter opp et program. Den gir forretnings- og ingeniørlogikken for tilstandsovervåking.
• Teknologiagnostiker: ISO 17359 er ikke begrenset til vibrasjon. Den gir et rammeverk som er like anvendelig for et program basert på oljeanalyse, infrarød termografi, akustisk emisjon eller annen tilstandsovervåkingsteknologi.
• PF-kurven: Standardens filosofi er nært knyttet til konseptet med PF-kurven, som illustrerer at en potensiell feil (P) kan oppdages ved tilstandsovervåking lenge før en funksjonsfeil (F) oppstår, noe som muliggjør planlagt, proaktivt vedlikehold.
• Integrering: Det fremmer ideen om en integrert tilnærming, der data fra flere teknologier kan kombineres for å gi en mer sikker og nøyaktig diagnose av maskinens helse.

← Tilbake til hovedindeksen