ISO 2372: Mekanisk vibrasjon av maskiner med driftshastigheter fra 10 til 200 o/s

Sammendrag av en tilbaketrukket standard

ISO 2372 er en historisk, tilbaketrukket standard som var en av de første bredt adopterte internasjonale veiledningene for evaluering av maskinvibrasjoner. Den ble publisert i 1974 og ga en enkel metode for å vurdere vibrasjonsalvorlighetsgraden til vanlige industrimaskiner ved å sammenligne en enkelt, bredbånds vibrasjonsmåling med et diagram. I flere tiår var den den viktigste referansen for «hvor mye vibrasjon er for mye?»

Selv om den var revolusjonerende for sin tid, har den siden blitt erstattet av den mye mer detaljerte og sofistikerte ISO 10816 og ISO 20816 serie med standarder. Det er viktig å forstå ISO 2372 på grunn av den historiske konteksten og for å tolke eldre vedlikeholdsdokumenter som fortsatt kan referere til klassifiseringene.

Kjernekonseptene i ISO 2372

Metodikken i ISO 2372 var basert på noen få enkle, men effektive prinsipper:

1. 1. Måleparameter:

   Standardens kjerneprinsipp var å kvantifisere vibrasjonsalvorlighetsgraden ved hjelp av en enkelt, repeterbar måleenhet. Den spesifiserte at målingen skulle være bredbåndsmålingen. RMS (rotmiddelkvadrat) Hastighet, fanget i et frekvensområde fra 10 Hz til 1000 Hz (600 til 60 000 CPM). RMS-hastighet ble valgt fordi den er direkte relatert til den destruktive energien i vibrasjonen, noe som gjør den til en robust indikator på en maskins tilstand uavhengig av rotasjonshastigheten. Målingen skulle tas på de ikke-roterende delene av maskinen, vanligvis på lagerhusene, da dette var det mest praktiske og tilgjengelige stedet for å vurdere kreftene som overføres til maskinens struktur.

2. 2. Maskinklassifisering:

   ISO 2372 erkjente at en liten pumpe og en stor turbin ikke kan holdes til samme vibrasjonsstandard, og grupperte maskiner i brede kategorier. Dette tillot bruk av ulike vibrasjonsgrenser basert på maskinens størrelse, effekt og fleksibiliteten til støttestrukturen. Klassifiseringene var:

   • Klasse I: Individuelle deler av motorer og maskiner, integrert koblet til hele maskinen i normal driftstilstand (produksjonselektriske motorer opptil 15 kW er typiske eksempler).
   • Klasse II: Mellomstore maskiner (vanligvis elektriske motorer med 15 til 75 kW effekt) uten spesialfundamenter, eller fast monterte motorer eller maskiner opptil 300 kW på spesialfundamenter.
   • Klasse III: Store drivmotorer og andre store maskiner med roterende masser montert på stive og tunge fundamenter som er relativt stive i vibrasjonsmålingsretningen.
   • Klasse IV: Store drivmotorer og andre store maskiner med roterende masser montert på fundamenter som er relativt myke i retningen for vibrasjonsmålingen (f.eks. en turbogenerator satt på en lett, fleksibel stålramme).
3. 3. Tabell over vibrasjonsalvorlighetsgrad:

   Kjernen i standarden var evalueringstabellen. Denne tabellen ga spesifikke RMS-hastighetsverdier som samsvarte med ulike tilstandsnivåer for hver av de fire maskinklassene. Kvalitetsbåndene ble vanligvis angitt med kvalitative vurderinger som var enkle å forstå og anvende. For hver maskinklasse ble et spesifikt område av hastighetsverdier tildelt kategorier som:

   • A (Bra): Nylig idriftsatte eller godt vedlikeholdte maskiner.
   • B (Tilfredsstillende): Akseptabel for langvarig, ubegrenset drift.
   • C (Utilfredsstillende): Ikke akseptabelt for langvarig drift. Maskinen bør overvåkes og vedlikehold planlegges.
   • D (Uakseptabelt): Vibrasjonsnivåene er skadelige og krever umiddelbar handling for å unngå feil.

   Denne diagrambaserte tilnærmingen gjorde det enkelt for en tekniker med en grunnleggende vibrasjonsmåler å foreta en måling, slå opp maskinklassen i diagrammet og foreta en tydelig bestemmelse av maskinens tilstand.

Hvorfor den ble erstattet

ISO 2372 var et stort skritt fremover, men den hadde begrensninger som de moderne standardene har tatt tak i:

• Overforenkling: Å gruppere alle maskiner i bare fire klasser var for bredt. Den moderne ISO 10816/20816-serien gir mye mer spesifikk veiledning for ulike maskintyper (pumper, vifter, kompressorer osv.).
• Stiftelsens innflytelse: Skillet mellom «stive» og «myke» fundamenter var ofte tvetydig og vanskelig å anvende konsekvent.
• Mangel på diagnostisk informasjon: Standarden oppga bare ett samlet tall. Den ga ingen informasjon om frekvensene som var tilstede i vibrasjonssignalet, og kunne derfor ikke bidra til å diagnostisere *årsaken* til problemet (f.eks. ubalanse kontra feiljustering).
• Utviklende teknologi: Standarden ble utviklet før den utbredte tilgjengeligheten av digitale, FFT-baserte vibrasjonsanalysatorer.

Arv og betydning

Til tross for at den ble trukket tilbake, er arven etter ISO 2372 betydelig. Den etablerte RMS-hastighet som den primære målingen for generell vibrasjonsalvorlighetsgrad, en praksis som fortsetter i dagens standarder. Mange enkle vibrasjonsmålere og screeningsverktøy bruker fortsatt de fargekodede grønne/gule/røde alarmnivåene som er basert på prinsippene i det opprinnelige ISO 2372-diagrammet.

← Tilbake til hovedindeksen